~ anemone ~

Jeg har ikke guts. Eller – jeg har sjelden guts. Jeg går i samme tralten hver dag. Uten mål og mening. Jeg har aldri noe å GLEDE meg til, aldri noe å se frem til. Livet er en rett strek. Følelseslivet ligger på en rett snor. Gråter jeg? Ler jeg noen ganger hjemme hos meg selv? Nei, tror ikke det. Godungen spør «mamma kan du ikke le?», og øynene mine fylles med tårer …, men jeg kan ikke gråte heller.

Jeg var så redd den gangen. Jeg var redd for mørket i mange år. Jeg gikk hele dagen og grudde for når kvelden kom og det skulle bli mørkt. Jeg trakk for alt av gardiner for vinduene, turte ikke se ut. Jeg var hele tiden redd for å få panikkangst av å tenke på at jeg ikke kan kontrollere mørket – tenk om det aldri blir lyst igjen? Jeg travet frem og tilbake på stuegulvet, redd for at det skulle rable for meg. Satte meg på gulvet på baderommet, det eneste rommet i leiligheten uten vindu. Der kunne jeg si til meg selv at det er jo ikke mørkt ute. Der kunne jeg bli sittende lenge.

Det ble dårlig med søvn om nettene. For hvem kan sove når beina skjelver sånn at dyna løfter seg? Så jeg var alltid trøtt.

(bilde fra sxc.hu)