Det er allehelgens dag. Det er mørkt. Det er bare dystert. Jeg føler meg litt sånn:
Jeg er alene. Det er jeg ofte. Jeg klarer ikke noe annet.
Ill.: sxc.hu
Med angsten på møte
Kjente på angsten i går. Agorafobien. Satt med hendene stramt knyttet rundt meg, liksom for å «holde i» meg selv. Tør ikke kikke opp – jeg er jo «langt» hjemmefra, tør altså ikke se hvor jeg er. På vei dit sjangler beina mine, nesten som en fyllik. Men likevel, det synes ikke på meg. Jeg blir flåsete, og om jeg greier å snakke, så kommer det mye svada.
Men, midt i all elendigheten, så varte det veldig kort denne gangen. Tror det gikk over etter 20 minutter. Når jeg er i et møte, blir engasjert og glemmer angsten for en stund, da blir jeg mer og mer avslappet. Det er så godt når den følelsen på en måte omfavner meg. Da puster jeg ut og angstanfallet har på en måte ikke eksistert. Verdens beste følelse.
Å sitte der på nippet til å løpe ut, hjem, panikkfølelse. Kjenne angsten ta tak i en og klemme til. Grusomt! Jeg greier ikke å skrive, kaffe er utelukket. Jeg kan bare sitte stiv i stolen med hendene knyttet hardt rundt meg. Men så løsner det litt, jeg blir engasjert i det vi diskuterer og så forsvinner angsten mer og mer. Som sagt, herlig!
Det var dagen i går. Og så stolt jeg er når jeg klarer det. Jeg klarte å være der så lenge jeg skulle. Men mye energi går tapt på disse minuttene med angst, så etterpå er jeg ganske kjørt.
Sur
Jeg er ikke helt med. Noen har trukket ned rullegardina, så det er mørkt her hos meg. Føler meg rett og slett sur. Har lite tro på meg selv og føler at alt er et ork, og at jeg er en dårlig mor.
Det er nødvendig at jeg fullfører slankingen min. Men akkurat nå har jeg lyst på noe godt – trøstemat.
Godungen baker, mens jeg blir tilkalt ved behov. Det er ikke lov å smake enda.
Det er vanskelig å begynne …
Okey, jeg tar det ikke fra begynnelsen. Jeg lar det bare komme.
Satt og leste andres blogger og ble dermed inspirert til å lage min egen blogg om psykisk helse. Min psykiske helse (fader, jeg må jo lage en flott design på denne bloggen først!). Det er mye lettere å skrive om andre ting enn min psykiske helse, eller gjøre andre ting – som å lage et design på denne bloggen. Men når jeg først har sagt A så får jeg pinadø fortsette med B også.
Dette er min blogg – om meg – og dermed min kjedelige hverdag. For den ER kjedelig. Hverdagen min er alt annet enn spennende (i positiv forstand). Hverdagen min er sånn: Stå opp om morgenen etter å ha ligget og tenkt på det i en halvtimes tid. Vekke Godungen (om hun ikke har stått opp av seg selv), smøre brødskive til Godungen (om hun ikke har gjort det selv), mase på Godungen om at hun må skynde seg for å rekke skolen, av og til kjekle litt med Godungen – av og til klemme litt på Godungen, si ha det til Godungen, gå på badet, lage frokost, spise frokost, dra på jobb, være på jobb i 6-7 timer, dra hjem igjen.
Sånn, det var hverdagen min.
Hva var det jeg sa? Lite spennende, mer kjedelig. Det er altså hverdagen min
Livet er en rett strek
Jeg har ikke guts. Eller – jeg har sjelden guts. Jeg går i samme tralten hver dag. Uten mål og mening. Jeg har aldri noe å GLEDE meg til, aldri noe å se frem til. Livet er en rett strek. Følelseslivet ligger på en rett snor. Gråter jeg? Ler jeg noen ganger hjemme hos meg selv? Nei, tror ikke det. Godungen spør «mamma kan du ikke le?», og øynene mine fylles med tårer …, men jeg kan ikke gråte heller.
Jeg var så redd den gangen. Jeg var redd for mørket i mange år. Jeg gikk hele dagen og grudde for når kvelden kom og det skulle bli mørkt. Jeg trakk for alt av gardiner for vinduene, turte ikke se ut. Jeg var hele tiden redd for å få panikkangst av å tenke på at jeg ikke kan kontrollere mørket – tenk om det aldri blir lyst igjen? Jeg travet frem og tilbake på stuegulvet, redd for at det skulle rable for meg. Satte meg på gulvet på baderommet, det eneste rommet i leiligheten uten vindu. Der kunne jeg si til meg selv at det er jo ikke mørkt ute. Der kunne jeg bli sittende lenge.
Det ble dårlig med søvn om nettene. For hvem kan sove når beina skjelver sånn at dyna løfter seg? Så jeg var alltid trøtt.
(bilde fra sxc.hu)
Livet – et sted der ute
Når jeg føler meg «skrivefør» vil jeg prøve å skrive meg inn i livet igjen. Selv om jeg har liten tro på at det går an. Men skriving er i seg selv terapi – har jeg hørt. Derfor har jeg opprettet denne bloggen. Kanskje du kan være med å gjøre denne bloggen til et slags liv for meg – og for deg?
