Kjente på angsten i går. Agorafobien. Satt med hendene stramt knyttet rundt meg, liksom for å «holde i» meg selv. Tør ikke kikke opp – jeg er jo «langt» hjemmefra, tør altså ikke se hvor jeg er. På vei dit sjangler beina mine, nesten som en fyllik. Men likevel, det synes ikke på meg. Jeg blir flåsete, og om jeg greier å snakke, så kommer det mye svada.
Men, midt i all elendigheten, så varte det veldig kort denne gangen. Tror det gikk over etter 20 minutter. Når jeg er i et møte, blir engasjert og glemmer angsten for en stund, da blir jeg mer og mer avslappet. Det er så godt når den følelsen på en måte omfavner meg. Da puster jeg ut og angstanfallet har på en måte ikke eksistert. Verdens beste følelse.
Å sitte der på nippet til å løpe ut, hjem, panikkfølelse. Kjenne angsten ta tak i en og klemme til. Grusomt! Jeg greier ikke å skrive, kaffe er utelukket. Jeg kan bare sitte stiv i stolen med hendene knyttet hardt rundt meg. Men så løsner det litt, jeg blir engasjert i det vi diskuterer og så forsvinner angsten mer og mer. Som sagt, herlig!
Det var dagen i går. Og så stolt jeg er når jeg klarer det. Jeg klarte å være der så lenge jeg skulle. Men mye energi går tapt på disse minuttene med angst, så etterpå er jeg ganske kjørt.
